Det var et tungt ansvar som hvilte på kaptein Warburton-Lee da hans beskjedne flotilje lette jagere fosset inn Vestfjorden i grålysningen 10. April. Han visste at betydelige tyske flåtestyrker var gått inn til Narvik, og han ikke kunne regne med støtte i angrepet. I Nelsons ånd hadde han avsluttet sin melding til Admiralitet kvelden før med: "Har til hensikt å angripe ved daggry når høyvann inntreffer." Kampen om Narvik var i gang.

Et titalls skip og flere hundre liv gikk tapt denne dramatiske morgenen. Opptakten til slaget hadde vart i månedsvis. Gjennom operasjon "Wilfred" skulle allierte styrker trosse Norges nøytralitet og hindre tyskernes tilgang på Narviks isfrie havn, som forsynte Hitlers stadig voksende krigsmaskin med enorme mengder svensk jernmalm. Churchill ivret etter å iverksette operasjonen, men et diplomatisk spill og usikkerhet knyttet til Hitlers planer forsinket prosessen.

Da britene endelig stevnet inn Vestfjorden, var det for sent. Dagen i forveien, gjennom en hasardiøs manøver i stormfullt farvann, hadde den tyske overfallsmakten erobret havnebyen. Et alliert overtak på nordflanken ville hindre tyskernes muligheter for en rask og avgjørende seier i vest, og ikke minst; det ville avskjære den livsviktige tilførselen av jernmalm fra Nord-Sverige via Narvik til den tyske krigsmaskinen. Kappløpet om Narvik var i gang, og som forfatteren skriver i forordet: "det finnes liten tvil om at de tyske og britisk-franske planene utviklet seg som en refleks av hverandre."

Sponsored links

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har skrevet bokens etterord, der han inngående analyserer de norske planene for forsvaret av Narvik.

Kilde: Vega Forlag